Enig med Skaara. Her kommer det nok også flere sterke kommentarer på sikt.
Thor Andre Gretland14 mai, 2022
Jeg blir så glad av slike varme ord. Setter pris på at dere ser forbi det enkle innlegget mitt, og virkelig ser intensjonen bak den opprinnelige meldingen.
Jimmy Bauge30 mai, 2022
Dette var virkelig oppløftende! Riktige ord i riktig tid!
Per André Rønsen8 juni, 2025
Ordet står fast!
Thor Andre Gretland28 aug., 2025
Jeg tenker dette er beviset på at små uhell kan knytte oss nærmere, løfte oss sammen og gi oss nye veier å gå. "Ordet står fast", sier Per André så fint. Og det gjør det jo. Jimmy kjente treffet. Marius kjente styrken. Det vitner om noe nydelig: en liten menighet ikke av dogmer, men av varme. Mennesker som bryr seg. Som lar seg engasjere av hverandre.
Tenk dere responsen om innlegget mitt i 2018 faktisk hadde hatt innhold. Dere stolte på min påstand om at jeg skrev langt. Og godt. Om det stemmer, vet bare jeg og Gud. Så trykket jeg tilbake. Alt forsvant. Et uhell, påstår jeg. Men kanskje var det tomrommet som traff. Kanskje var det akkurat stillheten som gjorde plass til fellesskapet.
Jeg la til og med et åk på dere: "Dere får leve med det her i stedet." Og dere gjorde det. Ikke bare med den tomme teksten men med meg. Med mitt budskap, mine forsøk, mine feil. Og jeg lever daglig med deres tillit. Det er en byttehandel jeg aldri vil ta for gitt.
For hva er vel fellesskap, om ikke evnen til å tåle hverandre og til å fortsette selv når vi krasjer på målstreken? "Ordet står fast" ble ikke bare en setning; det ble et løfte vi ga hverandre i praksis: Vi står, vi bærer, vi prøver igjen.
Tenk hva vi kan utrette, da. Med disse menneskene. Med disse tankene. Med tilliten, håpet for fremtiden og det uskrevne løftet om å tåle. Hvis et slettet avsnitt kan samle oss, hva kan ikke et skrevet liv gjøre?
7 Kommentarer | Legg inn din kommentar
Synes det var fint skrevet. Deler og liker!
Sterkt!
Enig med Skaara. Her kommer det nok også flere sterke kommentarer på sikt.
Jeg blir så glad av slike varme ord. Setter pris på at dere ser forbi det enkle innlegget mitt, og virkelig ser intensjonen bak den opprinnelige meldingen.
Dette var virkelig oppløftende! Riktige ord i riktig tid!
Ordet står fast!
Jeg tenker dette er beviset på at små uhell kan knytte oss nærmere, løfte oss sammen og gi oss nye veier å gå. "Ordet står fast", sier Per André så fint. Og det gjør det jo. Jimmy kjente treffet. Marius kjente styrken. Det vitner om noe nydelig: en liten menighet ikke av dogmer, men av varme. Mennesker som bryr seg. Som lar seg engasjere av hverandre.
Tenk dere responsen om innlegget mitt i 2018 faktisk hadde hatt innhold. Dere stolte på min påstand om at jeg skrev langt. Og godt. Om det stemmer, vet bare jeg og Gud. Så trykket jeg tilbake. Alt forsvant. Et uhell, påstår jeg. Men kanskje var det tomrommet som traff. Kanskje var det akkurat stillheten som gjorde plass til fellesskapet.
Jeg la til og med et åk på dere: "Dere får leve med det her i stedet." Og dere gjorde det. Ikke bare med den tomme teksten men med meg. Med mitt budskap, mine forsøk, mine feil. Og jeg lever daglig med deres tillit. Det er en byttehandel jeg aldri vil ta for gitt.
For hva er vel fellesskap, om ikke evnen til å tåle hverandre og til å fortsette selv når vi krasjer på målstreken? "Ordet står fast" ble ikke bare en setning; det ble et løfte vi ga hverandre i praksis: Vi står, vi bærer, vi prøver igjen.
Tenk hva vi kan utrette, da. Med disse menneskene. Med disse tankene. Med tilliten, håpet for fremtiden og det uskrevne løftet om å tåle. Hvis et slettet avsnitt kan samle oss, hva kan ikke et skrevet liv gjøre?
Ordet står fast.